26.05.2020—21.6.2020
Hanna Fauske — Flipper
10.04—6.05.2020
Alexandra Jegerstedt — Lokal Bar – Scene – Klubb
Pia Antonsen Rognes — Arkitektenes hus
27.03—26.04.2020
Reidun Synnøve Gravelseter — Strå Blomsterverksted
Vilde Rudjord — Work-Work
Johan Andrén — Sosiologisk Poliklinikk
‘Vinduene’ var en serie vindusutstillinger som utspilte seg i Trondheim. Med hjelp fra lokale foretak satt vi opp utstillinger med kunst produsert i Trøndelag som stort sett kunne sees fra fortauet. Kunst og kultur er verdifullt, også i krisetid, og med dette prosjektet ønsket vi å tilby en fysisk kulturopplevelse for de som bevegde seg i byen, uten å øke smittefaren for publikum.
Vi vil gjerne takke de foretakene som var med på samarbeidet og kunstnerne som fortsatte å arbeidere i denne usikre tiden og ønsker alle lykke til i tiden som kommer. Ta vare på hverandre!
Prosjektet er støttet av Trondheim Kommune, SpareBank1 SMN og Kulturrådet.
/
‘Vinduene’ (the windows) was a series of window exhibitions happening in Trondheim. With help from local businesses, we set up exhibitions that could usually be seen from the sidewalk, with art produced in Trøndelag. Arts and culture become even more important in times of crisis. Our project offered a safe cultural experience for those who were moving around in the city, without increasing the risk of infection.
We want to especially thank the different businesses that accepted the challenge and the artists that kept working in these difficult times. Take care of each other!
Project supported by Trondheim Kommune, SpareBank1 SMN and Kulturrådet.
Kan du se gjennom vinduet?
Av Jon-Arild Johansen
Når kommer kunsten egentlig til sin rett? Hva betyr det å komme til sin rett? Er det fair overfor kunsten å vise den i en ny og uvant setting?
Vinduene viser kunst som tar plass i byrommet, og tar denne plassen med en slentrende selvfølgelighet. Dette er forfriskende og ofte nokså fraværende når kunst skal vises og forhåpentligvis omsettes. Det er en fare for at kunsten i Vinduene blir en irritasjon, at den oppleves som feilplassert, ute av kontekst. Men konteksten er vanligvis ganske trøtt: Kunsten treffes som regel der kunsten er trygg: I et galleri, i et museum eller på en sokkel. Kanskje over en sofa. Vi er vante til å møte kunsten som vane, eller som ritual. Kanskje kan det være en øyeåpner å treffe kunst der man vanligvis treffer en reklameplakat eller en generisk lampe i et utstillingsvindu.
Det er en kognitiv feilslutning at glass er usynlig. Bare gå til arkitektstanden, og se hvordan de renderer glassfasader som glir i ett med den skyfrie himmelen. All that is solid melts into air. Noen som husker hvordan den grå klossen som er besøkssenteret foran Nidarosdomen ble presentert? Med glass både foran og bak skulle det knapt vises der foran nasjonalhelligdommen. Det ble ikke helt slik.
Vinduer er langt fra usynlige. Det er refleksjoner i glasset, skitt, lysbrytninger og så videre. Vinduet viser frem, men det tilfører også noe. En forstyrrelse, en begrensning, en barrikade, vinduet understreker at man står i et annet rom, i dette tilfellet et annet rom enn kunsten. Den er der inne, jeg er her ute. Understreker monteringen det mange føler, at kunst er noe fremmed og utilnærmelig, noe man ikke kan forstå?
Det er ikke tilfeldig at et grep som Vinduene kommer fra noen som Slå På Kunst. Tiltaket er nokså ungt, og har ikke satt seg fast i en avgrenset nisje i kunstmarkedet. Det er også et konsept som av natur er ute etter å utfordre forventningene til publikum om hvor kunst kan påtreffes. Nå skal jeg være forsiktig med å skjønnmale den friheten man har som liten – det er også et maktperspektiv i dette, og en fortelling om økonomiske muskler og de mulighetene det gir. Slå På Kunst har likevel noen fordeler andre gallerier eller visningssteder for kunst ikke har, når de ikke har et visningssted. Det gir en frihet, og et manøvreringsrom til å gjøre eksperimenter og teste grep som Vinduene.
Vinduene springer ut av det faktum at verden plutselig sto med begge støvlene plantet i en pandemi, noe som førte til at store deler av samfunnet ble stengt ned. Konsekvensene var enorme, og i skrivende stund er det enda umulig å si hvor omseggripende effektene blir i form av konkurser, karrierer som stopper opp, prosjekter som blir avlyst, osv. Og enda aner vi ikke hvor det ender. I det lys er Vinduene herlig optimistisk, og nesten litt frekt: Ja, så museene og galleriene er stengt ned. Hva gjør vi så? Vi viser kunst der folk går og gir dem sjansen til å snuble over den. Vi setter oddsene på serendipitet, rett og slett. Det var flere kulturfolk som fant nye veier i april/mai 2020, i løpet av få uker satt musikere og scenekunstnere og strømmet kunsten sin rett hjem til folk, sånn at dataskjermene ble vinduer ut til publikum de også. Men Vinduene til Slå På Kunst har en klar fordel over skjermene: Det er fortsatt det fysiske verket man møter, om det så er et glass mellom.
/
Can you see through the window?
By Jon-Arild Johansen
When does art really come into its own? What does it mean to come into your own? Is it fair to show the art in a new and unknown setting?
‘Vinduene’ shows art taking space in the city, and takes this space with a slauntering self-evidence. This is refreshing and often absent when art is shown, and hopefully traded. There is, of course, a risk of the art in ‘Vinduene’ being an annoyance, that it is received as misplaced, out of context. But the context is often quite exhausted. The art is usually met where it is safe: in a gallery, a museum or on a plinth. Maybe above a sofa. We are used to meeting the art as habit, or ritual. Maybe it can be an eye opener to meet the art where you usually see a commercial poster or a generic lamp in an exhibition window.
It is a cognitive failure that glass is transparent. Just look at the architects, and how they render glass facades gliding into the cloudless sky. All that is solid melts into air. Does anyone remember how that grey block acting as the visiting centre in front of the Nidaros Cathedral was presented? With glass on both ends it would barely show in front of the national treasure. It didn’t quite turn out like that.
Windows are far from invisible. There are reflections in the glass, dirt, refractions and so on. Windows showcase, but they also add something. A disturbance, a limitation, a barricade, the window emphasizes that you are in a different room, in this case a different room than the art. It is in there, and I am out here. Does the installation also emphasize what a lot of people feel, that art is something foreign and unapproachable, something you can’t understand?
It’s not a coincidence that something like ‘Vinduene’ comes from someone like Slå På Kunst. The initiative is quite young, and isn’t yet stuck in a defined niche in the art market. It is also a concept that by nature seeks to challenge the audience’s expectations on where to meet art. Well, I should be careful to glorify the freedom you have when you’re small – there is also a power perspective in this, and a story of economical muscles and the opportunities that give. Slå På Kunst still has some advantages other galleries and art spaces lack by not having a permanent space. It gives a certain room to maneuver, a freedom to experiment and test projects like ‘Vinduene’.
‘Vinduene’ arises from the fact that suddenly the world stood still with both feet well planted in a pandemic, meaning that large parts of society was closed down. The consequences were huge, and at this moment it is still impossible to say how rampant the effects will be with bankruptcies, careers that come to a halt, cancelled projects etc. And we still have no idea where it will end. In this light ‘Vinduene’ is delightfully optimistic, and even a bit cheeky: okay, the museums and galleries are all closed. What do we do? We show art where people move and give them a chance to stumble over it. We simply put the odds on serendipity. There were several cultural people who found new paths in April and May 2020, in the course of a few weeks musicians and performing artists streamed their art straight into peoples homes, turning the computer screens into windows for the audience. But Slå På Kunst’s project ‘Vinduene’ has an obvious advantage over the screens: It is still the physical object you meet, even if there is glass between.
(Slå På Kunst translation)
